Skip to main content

Stikkord: klima

Vitenskapelig illustrasjon av GPS-stasjoner, antarktisk is og berggrunn som hever seg over mantelen.

Hav- og isforskning: Derfor stiger bakken under Vest-Antarktis

Skrevet av Solveig Aas den . Publisert i Samfunn. Ingen kommentarer til Hav- og isforskning: Derfor stiger bakken under Vest-Antarktis

Når is forsvinner fra Vest-Antarktis, skjer det noe overraskende under overflaten: Berggrunnen løfter seg. GPS-målinger har vist hastigheter på opptil 41 millimeter i året i området ved Amundsenhavet. Det er uvanlig raskt og gir forskerne viktig kunnskap om både jordens indre, isens utvikling og framtidig havnivå.

Antarktis forbindes gjerne med is som smelter og hav som stiger. Men hav- og isforskning handler også om den faste jorden under isen. Når vekten av en iskappe endres, reagerer jordskorpen og mantelen. I Vest-Antarktis skjer denne tilpasningen langt raskere enn forskerne lenge antok.

Hva målte forskerne i Vest-Antarktis?

I en studie publisert i Science i 2018 analyserte et internasjonalt forskerlag data fra GPS-stasjoner i Amundsen Sea Embayment, området der blant annet Pine Island- og Thwaites-breene drenerer ut mot Amundsenhavet.

Målingene viste at berggrunnen enkelte steder hevet seg med opptil 41 millimeter per år. Det er blant de raskeste landhevingshastighetene som er registrert i et isdekket område. Til sammenligning kan landhevingen etter siste istid være rundt 10 millimeter per år i deler av Skandinavia.

Tallet betyr ikke at hele Vest-Antarktis stiger like raskt. GPS-stasjonene måler bestemte punkter, og hastigheten varierer med geologi, tidligere isdekke og hvor mye is som har forsvunnet i nyere tid. Men målingene avslørte at jorden under denne delen av Antarktis reagerer på tiår og århundrer, ikke bare over flere tusen år.

Hvorfor stiger bakken når isen blir lettere?

En tykk iskappe veier enormt mye. Vekten presser jordskorpen ned og forskyver materiale i mantelen under. Når isen blir tynnere, reduseres belastningen. Da begynner berggrunnen å bevege seg oppover igjen.

Prosessen kalles glasial isostatisk justering. Den har minst to deler:

  • En rask, elastisk respons: Jordskorpen fjærer tilbake når vekten endres.
  • En langsommere, viskoelastisk respons: Materiale i mantelen flyter gradvis tilbake og løfter berggrunnen over tid.

Mantelen er ikke et underjordisk hav av flytende stein. Den består hovedsakelig av fast bergart. Under høyt trykk og over lange tidsrom kan den likevel deformeres og strømme svært langsomt, omtrent slik et seigt materiale endrer form.

Vest-Antarktis har en uvanlig ettergivende mantel

Forskerne fant at mantelen under Amundsenhavets kyst har langt lavere viskositet enn det som ofte brukes i globale jordmodeller. En lavere viskositet betyr at materialet kan omfordeles raskere når belastningen fra isen endres.

Det forklarer hvorfor landhevingen kan reagere på istap fra de siste tiårene og århundrene. Øst-Antarktis ligger i stor grad over en eldre og mer stabil kontinental grunn. Vest-Antarktis har en annen geologisk historie, blant annet med tynnere litosfære og et aktivt riftesystem. Derfor kan de to delene av kontinentet reagere svært forskjellig på endringer i islast.

Dette er viktig for forskningen: En modell som behandler hele Antarktis som om undergrunnen var ensartet, kan bomme både på hvor raskt bakken beveger seg og hvordan isen vil utvikle seg.

GPS og GOCE ser ulike deler av det samme systemet

GPS-stasjonene registrerer den vertikale bevegelsen i berggrunnen svært presist. De viser hvor raskt bestemte punkter stiger. Men GPS alene forteller ikke hele historien om strukturen dypt under overflaten.

Her ble data fra den europeiske romorganisasjonen ESAs satellittoppdrag GOCE viktige. GOCE kartla små variasjoner i jordens tyngdefelt fra 2009 til 2013. Tyngdekraften varierer blant annet med hvordan massen er fordelt i jordskorpen, litosfæren og mantelen.

Når tyngdefeltsdata kombineres med seismiske målinger og GPS, kan forskerne lage bedre modeller av jordens indre. GPS viser bevegelsen her og nå, mens GOCE-data bidrar til å forklare hvorfor bevegelsen er så rask.

Kan landhevingen bremse tapet av is?

Landheving kan gi en stabiliserende tilbakekobling. Mange breer i Vest-Antarktis hviler på berggrunn under havnivå. Grensen mellom is som ligger på bakken og is som flyter, kalles grunnlinjen. Hvis berggrunnen løftes, kan vannet bli grunnere ved denne grensen, og tilbaketrekningen av isen kan bremses.

Det er likevel ikke en mekanisme som opphever oppvarming, havdrevet smelting eller tap av is. Effekten avhenger av hvor raskt berggrunnen løfter seg, formen på terrenget under isen, havtemperaturen og hvordan isen strømmer.

Nyere modellarbeid publisert i Nature Communications i 2025 viser hvorfor den faste jorden må tas med i langtidsberegninger. I de undersøkte scenarioene reduserte realistiske, tredimensjonale modeller av jordens indre Antarktis’ beregnede bidrag til havnivåstigning sammenlignet med en modell der jorden ble behandlet som helt stiv. I enkelte simuleringer var forskjellen opptil 23 prosent fram mot år 2500. Resultatet er en korreksjon av prognosene, ikke et løfte om at landhevingen stopper istapet.

Hvorfor denne forskningen betyr noe for havnivået

Satellitter kan måle endringer i gravitasjon og dermed si noe om hvor mye masse en iskappe mister. Men landhevingen flytter også steinmasse og påvirker tyngdefeltet. Hvis forskerne ikke skiller mellom endringer i is og endringer i fast jord, kan estimatet av istap bli feil.

Det samme gjelder framtidsmodeller. Is, hav og fast jord påvirker hverandre:

  • Varmere hav kan smelte flytende ishyller nedenfra.
  • Tynnere ishyller gir mindre støtte til innlandsisen.
  • Når landis forsvinner, avlastes jordskorpen.
  • Berggrunnen løfter seg og kan endre vannhøyde, helning og plasseringen av grunnlinjen.

Derfor er hav- og isforskning også geofysikk. For å forstå framtidig havnivå må forskerne følge både vannet, isen og den langsomme bevegelsen dypt under dem.

Kort oppsummert

Berggrunnen ved Amundsenhavet i Vest-Antarktis er målt til å stige med opptil 41 millimeter per år. Den raske responsen skyldes at mantelen i området er uvanlig ettergivende og reagerer på relativt nylig tap av is.

GPS måler selve landhevingen. GOCE-data og seismiske målinger hjelper forskerne med å forstå strukturen under isen. Kunnskapen gjør beregningene av istap og havnivå mer presise og viser at Antarktis må modelleres som et samspill mellom is, hav og en jord i langsom bevegelse.

Videre lesing og kilder

Grønne blader foran jordkloden og atmosfæren, som illustrerer CO₂s rolle for planter og klima.

CO₂: livsnødvendig for planter – og en drivhusgass

Skrevet av Franch Hagerup den . Publisert i Samfunn. Ingen kommentarer til CO₂: livsnødvendig for planter – og en drivhusgass

Av Franch Hagerup. Redaksjonelt bearbeidet og faktasjekket.

CO₂ blir ofte omtalt som et problem i klimadebatten. Samtidig er karbondioksid en naturlig del av atmosfæren og helt nødvendig for fotosyntesen. Planter bruker CO₂, vann og sollys til å bygge sukkerstoffer og frigjøre oksygen.

Betyr det at mer CO₂ bare er positivt? Nei. Den samme gassen som inngår i plantenes livsgrunnlag, påvirker også hvor mye varme atmosfæren holder tilbake. Skal klimadebatten bli presis, må vi klare å holde fast ved begge disse egenskapene samtidig.

To ting kan være sanne samtidig

CO₂ er ikke først og fremst et klimaproblem fordi gassen er giftig ved normale utendørs konsentrasjoner. Problemet er den fysiske virkningen den har som drivhusgass.

Jorden mottar energi fra solen og sender noe av energien tilbake som varmestråling. CO₂ og andre drivhusgasser absorberer og sender ut deler av denne varmestrålingen på nytt. Den naturlige drivhuseffekten gjør planeten varm nok til liv. Når mengden drivhusgasser øker, endres energibalansen, og den globale middeltemperaturen stiger.

Det er derfor ingen motsetning mellom å si at CO₂ er nødvendig for planter og at økende CO₂-nivå bidrar til global oppvarming. Gassen har flere virkninger samtidig.

Kan en liten andel av atmosfæren ha stor betydning?

CO₂ måles i milliondeler, eller ppm. NOAAs globale målinger viste rundt 428 ppm i juli 2026. Det tilsvarer omtrent 0,043 prosent av atmosfæren. Andelen er liten, men konsentrasjonen alene forteller ikke hvor sterk den fysiske virkningen er. Ozon finnes også i svært små mengder og har likevel avgjørende betydning for hvor mye ultrafiolett stråling som når jordoverflaten.

Det viktige er hvordan molekylene samvirker med stråling, og hvordan konsentrasjonen har endret seg. NASA oppgir at mengden CO₂ i atmosfæren har økt kraftig det siste århundret og nå ligger rundt 50 prosent over nivået i 1750. Hovedårsaken til den langsiktige økningen er forbrenning av kull, olje og gass.

Gjør mer CO₂ kloden grønnere?

Her inneholder den kritiske innvendingen et viktig poeng: mer CO₂ kan stimulere fotosyntesen og øke planteveksten når andre forhold ligger til rette. Satellittdata analysert i en NASA-omtalt studie viste betydelig økt bladareal på deler av jordens vegeterte områder fra 1982 til 2015. CO₂-gjødsling var en viktig forklaring.

Men «grønnere» betyr ikke automatisk at alle økosystemer eller avlinger får det bedre. Vann, temperatur, næringsstoffer, arealbruk, skadedyr og ekstremvær påvirker resultatet. NASA har også omtalt forskning som viser at mange landområder blir mindre effektive til å ta opp ekstra CO₂ etter hvert som konsentrasjonen øker.

CO₂-gjødsling er altså en reell effekt, men den opphever ikke oppvarmingen eller andre konsekvenser av et endret klima.

Klimaet har alltid variert – hva er annerledes nå?

Varmere perioder i middelalderen, den lille istiden og de store istidene viser at klimaet også endres av naturlige årsaker. Solinnstråling, vulkanutbrudd, havsirkulasjon og variasjoner i jordens bane har påvirket klimaet gjennom hele planetens historie.

Det avgjørende spørsmålet er likevel ikke om naturlige variasjoner finnes, men hva som best forklarer den raske oppvarmingen vi måler nå. FNs klimapanel konkluderer med at menneskelig aktivitet, først og fremst utslipp av drivhusgasser, utvetydig har forårsaket den observerte globale oppvarmingen siden førindustriell tid. Naturlige drivere alene gjenskaper ikke den målte utviklingen.

Enkeltstående varme- eller kulderekorder kan være interessante værhendelser, men de kan ikke alene brukes til å bevise eller avvise en langsiktig global trend.

Klimapolitikk og klimafysikk er to forskjellige diskusjoner

Det er legitimt å diskutere klimaavgifter, prioriteringer, kostnader og om politiske tiltak faktisk virker. Dårlig utformet politikk blir ikke god bare fordi målet er å redusere utslipp.

Men kritikk av et avgiftsnivå eller et bestemt tiltak endrer ikke de målte egenskapene til CO₂. En ryddig debatt skiller derfor mellom tre spørsmål:

  • Hva viser målingene om atmosfæren og temperaturen?
  • Hvilke konsekvenser og usikkerheter følger av utviklingen?
  • Hvilke tiltak er effektive, rettferdige og økonomisk forsvarlige?

I et tidligere debattinnlegg på Kunnskapsrom, «Klimaet er som det ventes å være», ble naturlige prosesser og atmosfæriske elver løftet fram. Slike prosesser er viktige for vær og klima. De eksisterer samtidig med den menneskeskapte påvirkningen – ikke i stedet for den.

En mer presis klimadebatt

CO₂ er både en del av livets kretsløp og en drivhusgass. Mer CO₂ kan øke planteveksten under enkelte forhold, samtidig som den øker oppvarmingen av klimasystemet. Klimaet har alltid variert, samtidig som dagens raske globale oppvarming i hovedsak er menneskeskapt.

Det er nettopp når vi tåler at flere sanne forhold gjelder samtidig, at debatten blir mer opplysende – og at kritikken av klimapolitikken kan rettes mot de tiltakene som faktisk fortjener den.

Kilder

Atmosfærisk elv som transporterer store mengder vanndamp gjennom atmosfæren.

Klimaet er som det ventes å være

Skrevet av Franch Hagerup den . Publisert i Samfunn. Ingen kommentarer til Klimaet er som det ventes å være

CO₂-nivået i Norge har holdt seg på omtrent samme nivå siden klimamålinger ble obligatoriske. Likevel opplever mange at det stadig hevdes at jorden er på vei mot en klimakatastrofe. Når slike budskap gjentas ofte nok, er det ikke rart at mange begynner å tro at vi står foran en avsluttende periode for kloden.

Gjennom milliarder av år har jorden opplevd store klimaendringer. Vær og temperatur har variert kraftig også i historisk tid. I 1950 ble det målt over 50 varmegrader i Gran kommune, og i 1979 ble det registrert nøyaktig 50 kuldegrader samme sted. Det eneste som skjedde i disse periodene var at det en tid var svært varmt, og en annen periode svært kald.

Når mennesker gjentatte ganger blir fortalt at en krise er nært forestående, kan det etter hvert oppfattes som en etablert sannhet. Spørsmålet er om utviklingen faktisk skyldes en klimakrise, eller om vi i større grad ser naturlige variasjoner i jordens klima.

Vi har ingen klimakrise – men klimaendringer

Den viktigste årsaken til mange av klimaendringene vi observerer i dag kan være det som kalles atmosfæriske elver.

Dette er store mengder vanndamp i atmosfæren som oppstår når sykloner er mest utbredt. Disse vannmassene transporteres med raske luftstrømmer mot polene og kan være flere tusen kilometer lange og flere hundre kilometer brede. Mengden vann som transporteres kan tilsvare vannføringen ved munningen av Amazonas. Til enhver tid finnes det gjerne opptil fem slike strømmer rundt på jorden.

Disse «elvene» høyt over oss er en sentral del av den globale vannsyklusen. De bidrar til fordampning, skydannelse og nedbør som kan vare i åtte til tolv døgn. For landjorden og vegetasjonen representerer dette en av de viktigste kildene til vanntilførsel. Når slike systemer uteblir, kan resultatet bli tørke.

I Norge oppstår mye av nedbøren når fuktige luftmasser beveger seg raskt – ofte opptil 500 km/t – og presses oppover når de møter land og fjell. I slike situasjoner kondenserer fuktigheten og danner kraftige nedbørssystemer.

Atmosfæriske elver kan være årsaken til opptil 90 prosent av alt ekstremvær som kraftig regn og flom. Dersom stormbanene over Nord-Atlanteren endrer seg, kan Norge i fremtiden bli truffet av flere og kraftigere slike systemer.

Naturlige prosesser i atmosfæren

Mekanismen bak atmosfæriske elver starter med fordamping i tropiske områder. Vanndampen transporteres deretter gjennom atmosfæren via vindstrømmer før den kondenserer og faller som nedbør.

Dette fenomenet har eksistert så lenge jorden har hatt hav og atmosfære. Store fjellkjeder, særlig de som er over 5000 meter høye, påvirker i stor grad hvordan vindsystemene utvikler seg og hvordan nedbøren fordeles.

Flere andre naturlige faktorer spiller også inn. Solens aktivitet følger blant annet en syklus på omtrent elleve år, noe som kan påvirke energitilførselen til jordens klima. Vegetasjon spiller også en rolle. Et stort tre kan fordampe flere hundre liter vann i løpet av et døgn.

Støv fra Sahara kan dessuten bidra til kondensasjon i atmosfæren. Også månen og planetenes innbyrdes posisjon kan påvirke tidevann og havstrømmer. Den mest dominerende energikilden for jordens klima er likevel solen.

En kritikk av CO₂-forklaringen

Ifølge dette perspektivet er det derfor problematisk å forklare store deler av dagens værutvikling utelukkende med CO₂. Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren endrer seg i svært små mengder, målt i milliondeler.

Store nedbørsmengder og ekstremvær kan i stor grad knyttes til de atmosfæriske elvene. Når disse systemene er fraværende, oppstår tørkeperioder. Variasjoner i CO₂ på dagens nivå hevdes derfor å ha liten praktisk betydning for værutviklingen.

Spørsmålet blir dermed når klimapanelet IPCC vil slutte å spre det som av enkelte oppfattes som misvisende informasjon – informasjon som samtidig fører til omfattende økonomiske tiltak.

Bildet kan for noen minne om fortellingen om keiseren uten klær.