CO₂-nivået i Norge har holdt seg på omtrent samme nivå siden klimamålinger ble obligatoriske. Likevel opplever mange at det stadig hevdes at jorden er på vei mot en klimakatastrofe. Når slike budskap gjentas ofte nok, er det ikke rart at mange begynner å tro at vi står foran en avsluttende periode for kloden.
Gjennom milliarder av år har jorden opplevd store klimaendringer. Vær og temperatur har variert kraftig også i historisk tid. I 1950 ble det målt over 50 varmegrader i Gran kommune, og i 1979 ble det registrert nøyaktig 50 kuldegrader samme sted. Det eneste som skjedde i disse periodene var at det en tid var svært varmt, og en annen periode svært kald.
Når mennesker gjentatte ganger blir fortalt at en krise er nært forestående, kan det etter hvert oppfattes som en etablert sannhet. Spørsmålet er om utviklingen faktisk skyldes en klimakrise, eller om vi i større grad ser naturlige variasjoner i jordens klima.
Vi har ingen klimakrise – men klimaendringer
Den viktigste årsaken til mange av klimaendringene vi observerer i dag kan være det som kalles atmosfæriske elver.
Dette er store mengder vanndamp i atmosfæren som oppstår når sykloner er mest utbredt. Disse vannmassene transporteres med raske luftstrømmer mot polene og kan være flere tusen kilometer lange og flere hundre kilometer brede. Mengden vann som transporteres kan tilsvare vannføringen ved munningen av Amazonas. Til enhver tid finnes det gjerne opptil fem slike strømmer rundt på jorden.
Disse «elvene» høyt over oss er en sentral del av den globale vannsyklusen. De bidrar til fordampning, skydannelse og nedbør som kan vare i åtte til tolv døgn. For landjorden og vegetasjonen representerer dette en av de viktigste kildene til vanntilførsel. Når slike systemer uteblir, kan resultatet bli tørke.
I Norge oppstår mye av nedbøren når fuktige luftmasser beveger seg raskt – ofte opptil 500 km/t – og presses oppover når de møter land og fjell. I slike situasjoner kondenserer fuktigheten og danner kraftige nedbørssystemer.
Atmosfæriske elver kan være årsaken til opptil 90 prosent av alt ekstremvær som kraftig regn og flom. Dersom stormbanene over Nord-Atlanteren endrer seg, kan Norge i fremtiden bli truffet av flere og kraftigere slike systemer.
Naturlige prosesser i atmosfæren
Mekanismen bak atmosfæriske elver starter med fordamping i tropiske områder. Vanndampen transporteres deretter gjennom atmosfæren via vindstrømmer før den kondenserer og faller som nedbør.
Dette fenomenet har eksistert så lenge jorden har hatt hav og atmosfære. Store fjellkjeder, særlig de som er over 5000 meter høye, påvirker i stor grad hvordan vindsystemene utvikler seg og hvordan nedbøren fordeles.
Flere andre naturlige faktorer spiller også inn. Solens aktivitet følger blant annet en syklus på omtrent elleve år, noe som kan påvirke energitilførselen til jordens klima. Vegetasjon spiller også en rolle. Et stort tre kan fordampe flere hundre liter vann i løpet av et døgn.
Støv fra Sahara kan dessuten bidra til kondensasjon i atmosfæren. Også månen og planetenes innbyrdes posisjon kan påvirke tidevann og havstrømmer. Den mest dominerende energikilden for jordens klima er likevel solen.
En kritikk av CO₂-forklaringen
Ifølge dette perspektivet er det derfor problematisk å forklare store deler av dagens værutvikling utelukkende med CO₂. Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren endrer seg i svært små mengder, målt i milliondeler.
Store nedbørsmengder og ekstremvær kan i stor grad knyttes til de atmosfæriske elvene. Når disse systemene er fraværende, oppstår tørkeperioder. Variasjoner i CO₂ på dagens nivå hevdes derfor å ha liten praktisk betydning for værutviklingen.
Spørsmålet blir dermed når klimapanelet IPCC vil slutte å spre det som av enkelte oppfattes som misvisende informasjon – informasjon som samtidig fører til omfattende økonomiske tiltak.
Bildet kan for noen minne om fortellingen om keiseren uten klær.
