Ny verdensorden: Europa må bli voksen uten å bli kynisk

Det er ingen tvil om at en ny verdensorden er i fremmarsj. Den gamle følelsen av at verden tross alt hadde en slags fast retning, med USA som den store garantisten, Europa som den fornuftige samarbeidspartneren og Kina som produksjonsmotoren i bakgrunnen, er borte. Nå er alt mer åpent, mer urolig og langt mindre behagelig.

Kina er ikke størst i absolutt alt. USA er fortsatt en enorm økonomi, og Verdensbankens BNP-tall viser fortsatt hvor stor amerikansk økonomisk tyngde er. Men det er nesten litt beroligende tallmagi å stoppe der. For ser vi på industriell kapasitet, produksjon, forsyningskjeder, skipsbygging, batterier, elbiler og evnen til å skalere fysisk produksjon, er Kina blitt noe helt annet enn bare "verdens fabrikk". Analyser fra blant annet CSIS peker på hvor voldsomt Kina har bygget opp maritim og industriell kapasitet. Det er ikke småting. Det er makt.

Samtidig har USA blitt mer uforutsigbart. Med Donald Trump tilbake i Det hvite hus, noe Det hvite hus selv presenterer som Trumps andre administrasjon, må Europa innse at amerikansk politikk ikke lenger kan behandles som en stabil, langsiktig kontrakt. En ting er hvem som sitter som president nå. En annen ting er at vi ikke vet hva som kommer etterpå. Kanskje får USA en roligere president neste gang. Kanskje ikke. Kanskje kommer det en som bygger opp tilliten igjen. Kanskje kommer det en som river den mer ned.

Det er akkurat det som er problemet. Europa kan ikke ha sikkerhetspolitikk som er avhengig av at amerikanske velgere alltid velger en president europeere kan stole på. Det er et sjansespill. Donald Trump har ødelagt mye av tilliten til verdens største økonomi og militærmakt, ikke nødvendigvis fordi USA plutselig er svakt, men fordi allierte ikke lenger vet om løfter, avtaler og garantier overlever neste valgkamp.

Dette handler ikke bare om følelser. Vi har allerede sett hvordan toll, teknologi og geopolitikk griper inn i hverandre. Kunnskapsrom har tidligere skrevet om hvordan tollkrig og handelsuro treffer teknologi, priser og risiko. Den samme mekanismen gjelder sikkerhetspolitikk. Når stormaktene blir mer uforutsigbare, blir alt mer strategisk: chips, datasentre, energi, havner, satellitter, våpenproduksjon, betalingssystemer, skyplattformer og handelsruter.

Europa kan ikke lenger outsource tryggheten sin

Europa har lenge levd med en behagelig dobbelhet. Vi har likt å se oss selv som fredelige, rasjonelle og diplomatiske. Samtidig har vi hatt USA i bakhånd. Det amerikanske sikkerhetsløftet har gjort det mulig for mange europeiske land å bruke mindre på forsvar, krangle mer internt og likevel føle at den store paraplyen var der.

Den paraplyen finnes fortsatt, men den føles annerledes. NATO sier fortsatt at kjernefysisk avskrekking er en del av alliansens strategi, og at alliansen skal være en atomallianse så lenge atomvåpen finnes. Det står tydelig i NATOs egen omtale av nuclear deterrence policy and forces. Men et løfte på papir er ikke det samme som politisk tillit i praksis. Hvis europeiske land innerst inne lurer på om USA faktisk vil risikere New York, Chicago eller Los Angeles for Warszawa, Vilnius, Oslo eller Paris, da har vi allerede et problem.

Det er i dette rommet Frankrike nå forsøker å ta en større rolle. Frankrike er den eneste atommakten inne i EU etter at Storbritannia gikk ut av unionen. I mars 2026 varslet Emmanuel Macron endringer i fransk atompolitikk, inkludert økt kapasitet og en tydeligere europeisk dimensjon. Defense News beskrev hvordan Macron åpnet for å plassere franske atomkapasiteter hos europeiske allierte, og Reuters-dekning gjengitt av Internazionale omtalte senere at Norge vil slutte seg til Frankrikes initiativ for atomavskrekking.

På ett nivå er det forståelig. Hvis USA blir mindre pålitelig, må Europa gjøre mer selv. Hvis Russland truer, må Europa kunne avskrekke. Hvis Kina bygger industriell og militær kapasitet i et tempo ingen andre matcher, må Europa våkne. Det er ikke barnslig. Det er ansvarlig.

Men samtidig kjenner jeg at det skurrer. Atomvåpen skal i hovedsak fungere som avskrekking. De skal hindre krig ved å gjøre krig for dyrt. Det er teorien. Og teorien har en viss kald logikk. Men atomvåpen skremmer ikke bare fienden. De skremmer også meg.

Jo flere som har atomvåpen, jo flere steder kan noe gå galt. Jo flere land som bygger nye systemer, jo flere kriser kan eskalere. Jo mer vi normaliserer atomvåpen som vanlig sikkerhetspolitikk, jo mer skyver vi menneskeheten inn i en situasjon der én feilvurdering kan få konsekvenser ingen egentlig kan kontrollere. SIPRI advarte i juni 2026 om at stater igjen legger større vekt på atomvåpen som maktinstrument samtidig som risikoen for feilberegning og eskalering øker. Det er ikke akkurat beroligende lesning.

Russland er fienden nå, men må ikke gjøres til evig fiende

Det vanskeligste i denne diskusjonen er Russland. For det er ikke mulig å snakke ærlig om Europa og sikkerhet uten å si at Russland i dag er en aggressorstat. Russland fører krig mot Ukraina. EU omtaler det som Russlands angrepskrig, og i mars 2026 gjentok Det europeiske råd sin støtte til Ukrainas uavhengighet, suverenitet og territorielle integritet. Det er ikke en liten diplomatisk uenighet. Det er krig i Europa.

Og krigen er stygg. Den har vart lenge. Den har gjort det nesten umulig å se på dagens russiske stat og tenke at dette er noen vi bare kan gjenoppta normal handel med som om ingenting har skjedd. Det er ikke slik verden fungerer. En stat som bomber, okkuperer og undertrykker, kan ikke samtidig behandles som en litt vanskelig nabo på et sameiemøte.

Men likevel må Europa klare å tenke lenger enn dagens russiske regime. Putin er ikke evig. Ingen leder er det. Russland kommer til å finnes etter Putin. Russere kommer til å finnes etter krigen. Og hvis vi gjør hele den russiske identiteten til noe Europa skal hate, gjør vi framtiden farligere enn den trenger å være.

Det betyr ikke at vi skal være naive. Det betyr ikke at Ukraina skal ofres for en romantisk idé om forsoning. Det betyr ikke at sanksjoner, militær støtte og ansvar for krigsforbrytelser skal legges bort fordi vi ønsker oss en bedre framtid. Det betyr bare at vi må holde to tanker samtidig: Dagens russiske stat må stanses, men et framtidig Russland må kunne inviteres tilbake til Europa hvis landet faktisk endrer kurs.

Det er lurt for oss at vi ikke blir anti-russiske på en måte som gir alle potensielle nye russiske ledere en grunn til å frykte oss uansett hva de gjør. Vi må kunne si offentlig at et annet Russland en dag kan ha en europeisk vei. Kanskje til og med en vei mot EU, hvis det en gang blir et demokratisk, fredelig og rettsstatlig Russland. Det høres fjernt ut nå. Kanskje nesten absurd. Men langsiktig politikk må ofte tørre å si ting som virker absurde i øyeblikket.

La russerne vite at de også er en del av Europa. Ikke Putins krigsmaskin. Ikke sikkerhetstjenestene. Ikke propagandaapparatet. Men mennesker, byer, kultur, handel, forskning, språk og geografi. Hvis døren er helt stengt i hodene våre, er den også stengt for dem som en dag kan prøve å åpne den fra innsiden.

Atomopprustning kan bli en felle

Spørsmålet er derfor om europeisk atomopprustning egentlig er så klokt hvis det langsiktige målet er fredelig handel, åpne grenser og et Russland som ikke lenger ser Europa som en fiende. Jeg skjønner argumentet for avskrekking. Jeg skjønner at en svak part kan bli presset. Jeg skjønner at Europa ikke kan basere seg på gode intensjoner når nabolaget brenner.

Men atomvåpen har en egen logikk som spiser seg inn i politikken. Først sier man at våpnene bare skal avskrekke. Så må de moderniseres, for ellers er ikke avskrekkingen troverdig. Så må de spres, øves med, integreres i doktriner og knyttes til allierte. Så begynner motparten å tolke dette som offensiv forberedelse. Så må man svare på svaret. Og slik blir man stående i en spiral som alle sier de egentlig ikke ønsker.

Dette er den samme typen avhengighet vi ser i andre deler av verdensordenen, bare med mye høyere innsats. Når virksomheter binder seg til amerikanske skytjenester, må de tenke på jurisdiksjon, kontroll og lovverk. Derfor har Kunnskapsrom tidligere skrevet om CLOUD Act og om spørsmålet om GDPR-data kan lagres i amerikanske skyløsninger. På sikkerhetspolitisk nivå er avhengigheten enda mer dramatisk: Hvem har fingeren på knappen? Hvem bestemmer når Europas skjebne er truet nok? Hvilke land skal leve med risikoen for gjengjeldelse?

Atomavskrekking er ikke bare teknologi. Det er tillit, psykologi og moral pakket inn i våpen. Og det er nettopp derfor den er så vanskelig.

Kan Europa velge en annen moral?

Her kommer den tanken som høres naiv ut, og jeg vet at den høres naiv ut: Kan Europa planlegge for at hvis noen bruker atomvåpen mot oss, så svarer vi ikke med atomvåpen tilbake?

Altså ikke fordi vi er svake. Ikke fordi vi gir opp. Ikke fordi vi sier at angrep ikke får konsekvenser. Men fordi vi nekter å gjøre hele planeten til medskyldig i hevnen vår. Hvis en europeisk by blir utslettet av atomvåpen, er det en katastrofe uten mål. Men hvis Europa svarer med atomvåpen og starter en kjede der flere byer, flere land og til slutt kanskje hele det globale systemet trekkes inn, da har vi ikke bare straffet angriperen. Da har vi bidratt til å ødelegge verden.

Dette er vanskelig å skrive, fordi det høres ut som pasifisme uten bakkekontakt. Og kanskje det er det. Men jeg tror spørsmålet må stilles likevel. Hva er egentlig målet med europeisk sikkerhet? Er målet å kunne utslette tilbake? Eller er målet å overleve, holde samfunnet samlet, slå tilbake militært, frigjøre territorium, stanse aggressoren og bevare en verden som fortsatt kan repareres?

En annen europeisk strategi kunne vært massiv konvensjonell styrke. Et forsvar som er spredt, robust, teknologisk sterkt og vanskelig å lamme. Luftvern, droner, missilforsvar, cyberforsvar, ammunisjonsproduksjon, industriell kapasitet, sivilt beredskapssystem, medisinsk beredskap, energisikkerhet, lokal matproduksjon, beskyttet kommunikasjon og militære styrker som kan kjempe videre selv om byer rammes.

Det er ikke mykt. Det er ikke snilt. Det er ikke "la oss håpe det går bra". Det er hard realisme, men uten atomhevnen som moralsk sluttpunkt. Hvis angriperen vet at Europa ikke kan knekkes med ett slag, at militæret fortsatt svarer, at industrien fortsatt produserer, at allierte fortsatt mobiliserer, og at den politiske viljen ikke forsvinner, kan også det være avskrekking.

Men da må Europa faktisk bygge den styrken. Ikke bare holde taler. Ikke bare ha symbolske forsvarsbudsjetter. Ikke bare tro at et par fine strategidokumenter erstatter ammunisjon, logistikk og utholdenhet.

Vi må bli sterke nok til å være generøse

Det kan høres selvmotsigende ut, men jeg tror Europa må bli sterkere for å kunne være mer generøst. En svak part blir ofte redd, og redde samfunn blir lett hevngjerrige. Hvis Europa hele tiden føler seg avhengig av USA, truet av Russland og utkonkurrert av Kina, vil vi reagere kortsiktig. Da blir alt mur, sanksjon, opprustning og mistillit.

Et sterkere Europa kan derimot tillate seg å tenke lenger. Vi kan bygge forsvar uten å hate russere. Vi kan konkurrere med Kina uten å demonisere kinesere. Vi kan samarbeide med USA uten å underordne oss amerikanske valgsykluser. Vi kan forsvare Ukraina uten å gjøre fred umulig. Vi kan holde døren åpen for et annet Russland uten å gi dagens Russland fri passasje.

Det er dette jeg savner i mye av debatten. Den blir enten for hard eller for myk. Enten snakkes det som om alt løses med flere våpen, mer avskrekking og mer militær kapasitet. Eller så snakkes det som om fred er noe man kan ønske seg fram hvis man bare er snill nok i språket. Begge deler blir for enkelt.

Europa trenger styrke, men ikke kynisme. Europa trenger realisme, men ikke fatalisme. Europa trenger forsvar, men ikke en identitet bygget på fiendskap. Og Europa trenger en langsiktig plan for Russland som starter med at Ukraina må overleve og være fritt, men ikke slutter med at russere for alltid skal være Europas motpart.

Den nye verdensordenen krever voksne valg

Den nye verdensordenen kommer ikke til å vente på at Europa blir komfortabelt. USA er mer ustabilt. Kina er mer industrielt dominerende. Russland er farlig. Atomvåpen er igjen blitt et praktisk tema rundt europeiske middagsbord for sikkerhetspolitikk. Det er ikke den verdenen mange av oss ønsket oss, men det er den verdenen vi må tenke i.

Likevel må vi være forsiktige med å la frykten skrive hele strategien. Hvis Europa bare svarer på usikkerhet med mer av den samme usikkerheten, får vi kanskje mer avskrekking, men mindre framtid. Hvis vi bygger atomparaplyer uten samtidig å bygge en vei tilbake til nedrustning, handel og politisk normalisering, risikerer vi at middelet blir målet.

Jeg tror Europa må planlegge for uavhengighet fra USA. Ikke som anti-amerikanisme, men som voksenpolitikk. Vi må kunne stå likestilt med USA, ikke som en klient som håper på god behandling. Vi må bygge industri, forsvar, teknologi, energi og politisk samling nok til å tåle at Washington skifter humør.

Men vi må også planlegge for et annet Russland. Ikke dagens Russland. Ikke Putins Russland. Ikke et Russland som bomber Ukraina og forventer respekt. Men et Russland som en dag kan bli en normal europeisk nabo. Hvis vi ikke engang klarer å forestille oss det, blir krigen en permanent tilstand i hodene våre.

Og så må vi tørre å stille det ubehagelige atomspørsmålet: Er vår trygghet virkelig trygghet hvis den til slutt bygger på viljen til å utslette andre byer tilbake? Kanskje svaret fra ekspertene er ja. Kanskje avskrekkingens kalde logikk fortsatt er den minst farlige løsningen. Men jeg synes ikke vi skal slutte å kjenne ubehaget. Det ubehaget er kanskje noe av det mest menneskelige vi har igjen i møte med atomvåpen.

For hvis Europa skal bli voksen i den nye verdensordenen, må vi klare mer enn å bli sterke. Vi må også klare å huske hvorfor vi vil være sterke: ikke for å dominere, ikke for å hevne, ikke for å bli en ny stormakt med gammel stormaktsmoral, men for å kunne beskytte frihet, åpne dører og en dag gjøre fiender til naboer igjen.

Videre lesing

• SIPRI: Increasing focus on nuclear weapons amid heightened escalation risks
• NATO: NATO’s nuclear deterrence policy and forces
• Defense News: Macron opens door to deploying French nuclear assets to European allies
• European Council: European Council, 19 March 2026, Ukraine
• CSIS: Unpacking China’s Naval Buildup