Vi skriver året 1966, gutten er ferdig på «framhaldsskolen» på Egge, går i sitt 15. år, og er konfirmant.
Konfirmanttiden da var totalt forskjellig fra det dagens ungdommer opplever. Vi startet tidlig i mars – april med konfirmantundervisning i kirken. Ja du leser riktig, undervisningen foregikk i kirken med sokneprest Wilhelm Piene i egen høye person som kyndig veileder.
Mine foreldre hadde heldigvis vært framsynte nok til å kjøpe gutten en splitter ny DBS 3 girs sykkel med rytterstyre til moroa begynte. Måtte nesten ha gir på sykkelen, da det var mange bakker, og de andre også hadde sykler med gir. Til en kostnad av 618,- kroner ble handelen klubbet gjennom på disken «nerri» kjelleren til Norvald Green.
En kostnad ganske stor etter datidens normer. For å sette det litt i perspektiv, jeg hadde sommerjobb på samvirkelaget hos’n Martin og tjente der 590,- kroner pr. mnd.
Dog hvilte det en liten heftelse ved innvesteringen. Det blå skinnende vidunderet av en sykkel, med hvite striper på ramme og skjermer (du å du hvor stolt jeg var) hadde far forskudds-betalt og skulle betales tilbake når konfirmasjonspengene var innkassert.
Undervisning, disiplin og små opprør
Kl. 3 på Klæthakorsen. Jo vi Jådårbyiddin samlas der å sykla i lag utover til kirka. Kl. 4 og i 1,5 til 2 tima framover hadde vi undervisning. Med en pause midt i økta. Hvorpå Piene kommanderte oss ut for å springe 3 – 4 runder rundt kirka.
Gjorde vi ikke som herr Piene sa, var vi latsabber, slabbedasker og det som verre var. Men noen av oss ga blaffen i formaningen, lurte oss bak kirken og tente en røyk. Var jo «klæmpetøft» å røyke på denne tiden.
Men enda gikk det flere år før noen av oss var så tøff, at vi avslørte røykingen overfor foreldrene. At mor for lengst hadde avslørt poden, ble det aldri snakket om, ikke før vi mange år senere brakte det på bane, og temaet ble diskutert.
Klokka som stoppa
Piene hadde aldri klokke selv, så han måtte låne. En av gangene var det min tur og låne han klokken, og akkurat denne timen stoppa urverket i mangel av opptrekk.
Det ble en ekstra lang time, da ingen torde å si ifra. Å du å du så flau jeg var over det inntrufne. To ganger pr. uke måtte vi gjennom denne sykkelturen. På slutten dvs. hele juni tror jeg faktisk, syklet vi til kirken 3 ganger pr. uke.
Turene til kirka og livet rundt
En episode jeg husker godt ved disse turene var da jeg syklet meg «åt», nede i bakken fra gamle Solbergskolen og ned mot brua. Hadde fått meg «pepitarutete» baker bukse (noe som var svært populært akkurat da) og slo sund både kne og bukse i fallet. Men ikke verre enn at jeg syklet videre både til kirka og hjem etterpå.
Kirkebakken og Utvik ja. På Utvik hadde Eugen Ramberg butikk. Ikke det store utvalget kanskje, men tobakk, litt isenkram og annen småsaker hadde han for salg. Bl.a. «karamella» og «Tarzan lakris» som hette Tvina eller Tvin eller noe i den dur, vi fikk kjøpt når vi dro forbi.
Det jeg husker spesielt med butikken til Eugen var at under taket var det hengt opp kopper og kar surret opp med ståltråd.
Huset ved kirka
Ved siden av kirka sto det et stort hus, skulle være hvitt, men hadde sett bedre dager, hvor vi på konfirmasjonsdagen fikk utlevert våre gaver i en grå pose i rommet til høyre nede.
Må spesifisere det rommet, for oppe i andre etasje bodde det ei dame som hette Amanda som «kjæfta» og smelte bare vi kom huset nært med våre sykler. Hun har brent seg fast oppi hodet mitt, men måtte ha hjelp av Joar Svarva til å huske hennes navn samt noen andre små detaljer.
Kan det være alderdommen som gjør at husken begynner å skrante tro?
Den store dagen
Så kom den store dagen. 3.juli 1966 sto 31 jenter og 32 gutter til konfirmasjon i Solberg kirke. Vi var 31 gutter fra Beitstad, men pga. flytting, kom det en gutt fra Namdalseidet som ble konfirmert sammen med oss.
Vi fikk utdelt og påsatt hvite kapper på Knausen og gikk i prosesjon to og to derfra til kirken, med Sogneprest Piene i spissen sammen med klokker og kirkeverge.
En opplevelse jeg minnes som om det var i går. Kirka var proppe full av folk, jeg gikk sammen med Hild Anne Aas og vi var de siste som kom inn.
Innenfor de hvite kappene var vi alle oppdresset i nye klær fra topp til tå, og alle hadde vi da som nå store forventninger til dagen.
Alle prøvde vi å få sett noen av våre foresatte der vi kom oppover kirkegolvet, men ingen var å se. Slik var det viss for alle sammen, «stoinna» var for alvorstynget for de fleste, og alle hadde nok med seg selv og sitt akkurat der og da.
Overhøring
Overhøringen, for vi hadde noe som hette det, tror jeg foregikk noen dager før, eller var det etter konfirmasjonen.
Der er husken falt helt ut. Men for de som ikke vet hva en overhøring går ut på, jo vi måtte svare til presten på spørsmål om det vi hadde lært under undervisningen vi hadde hatt.
Her skal det sies at Piene var ganske rund i kantene da han spurte oss ut om Testamentes forunderlige budskap, og alle fikk vi svart noen lund greit på spørsmålene han hadde.
Selskapet, gavene og starten på noe nytt
Så var det aller helligste, det kirkelige over, vi fikk tatt av oss kappene og utlevet gavene, nå var det hjem til middag og selskap. For på den tiden var det ikke vanlig å ha selskapet andre steder enn hjemme.
For mitt vedkommende i gammelstua på Myra. Bord og benker hadde vi fått lånt av nabo Hilmar Stene. Han var en av dem i bygda som hadde sånt møblement å leie ut.
Vi var vel ca. 30 stk. da Broder Gran Kvam på vegne av konfirmant og foreldre høytidsstemt ønsket forsamlingen velkommen til bords inne i stua på Myra. For igjen, Myra er det samme som småbruket Nyland på Jådåren, men på folkemunne sa alle bare Myra.
Maten var vel den tradisjonelle med steik, kjøttkaker, poteter og grønnsaker. «Heimbrygga» øl, «skjenning» bakt av mor, og sviskekompott til dessert.
Til slutt før folk gikk fra bordet for å vente på kaffe og kaker, ble det sendt rundt sigaretter på et fat med fyrstikker til, så alle kunne ta seg en røyk. Snakk om, men sånn var det før i tiden.
Konfirmanten husker ikke så mye av middagen, da det var andre tanker som svirra i bakhodet. Da som nå var det gavene som opptok den unge guttens sinn.
Gavene
Og hør nå her, stor tollekniv (samekniv) fra Norvald Green med kort hvor det sto: Gratulerer med dagen og takk for sykkel-handelen. Husker den godt, da jeg har kniven den dag i dag.
Det var sølvskjeer, div. fiskeutstyr, paraply og masse småting jeg ikke husker hverken hva var og hvem det var fra.
Men fra broder Arvid fikk jeg fotoapparat med 4 blits som surret rundt på toppen. Den gaven husker jeg godt, bare så «synn», apparatet er blitt borte på turen oppover i livet.
Så var det pengene da, jo hele 995,- kroner som sirlig ble talt opp og lagt til side i en konvolutt. Og ikke minst husker jeg meget godt: mor tok vare på konvolutten. Den overlot hun ikke til sønnen denne dagen.
Men da mor omsider overlot den store pengegaven til konfirmanten, puttet hun en blå 5 kroner (papir) til ned i konvolutten så pengegaven passerte tusenlappen. Flotte greier, og sykkelen innløst.
Etter-selskapet og veien videre
Dagen etter var det etter-selskap, for det var selvfølgelig brukelig på denne tiden. Da ble naboer og kammerater som hadde gitt gaver og ikke var bedt i konfirmasjon, bedt på rest-mat.
Nå når gutten hadde fått «presthainna» på hodet, starta ungdomstiden, og du verden for en ungdomstid.
Med det er en helt annen historie, den kommer jeg tilbake til i neste kapittel, da jeg skriver om Ungdomstiden.
