Minner Fra Konfirmasjon Og Ungdomstid

Dagen derpå og starten på arbeidslivet

Dagen etter konfirmasjonen var det nattverd i Solbergkirka og etter- selskap for de av naboene og ven

Dagen derpå og starten på arbeidslivet

Dagen etter konfirmasjonen var det nattverd i Solbergkirka og etter- selskap for de av naboene og vennene som hadde gitt gaver, men ikke var bedt på selve konfirmasjonsdagen. Stor stas denne dagen også med rest-mat fra dagen før, så kaffe og kaker.

Men det jeg husker best fra denne dagen var at det satte inn en forferdelig torden og regnvær da jeg syklet til kirka. Var søkkvåt da jeg sto foran Herrens alter for å få syndenes forlatelse, tørr kjeks og et lite beger vin. For dagen før på selve konfirmasjonsdagen min/vår, hadde vi et finvær ut av en annen verden.

Jeg hadde spurt meg fri fra jobben mandag, men allerede tirsdag var jeg på plass på Samvirkelaget «neppå MeLa» igjen. Hadde vært så heldig og fått meg sommerjobb «hos’n Martin», da han tydeligvis var fornøyd med gutten som noen måneder før hadde hatt utplasseringsjobb fra skolen på nettopp samme sted.

Når sant skal sies, jeg hadde vært kjempeheldig som hadde fått meg jobb på Beitstad Samvirkelag. Jeg lærte enormt mye av bestyrer Martin og kollegene jeg fikk der. Grunnleggende høflighetsfraser, hvordan behandle kundene, hva måtte gjøres hvor og når.

Varehåndtering samt bestillinger, jeg fikk være med på alt sammen tross min unge alder. Helge (Hansen) var flink til å involvere meg og fortelle meg hva jeg skulle gjøre fra starten av.

Samvirkelaget – en verden i seg selv

For å illustrere handelen litt, må jeg ta dere med litt på innsiden av samvirkelagets «4» vegger. For samvirkelaget da og nå er to helt forskjellige forretninger. Samvirkelaget var en ren landhandel på denne tiden. Det var egen konfeksjonsavdeling, med undertøy, sokker, silkestrømper, ja til og med metervare i tøy var å få kjøpt.

I en langdisk med mange skuffer inne i selve butikklokalet, vart det oppbevart kuler og krutt. Ja du leser riktig, hagleskudd lå for salg der i ulåste skuffer. Rottegift og musegift likeså, i ulåste skuffer. Ellers småting som skruer, litt spiker, noen av di vanligste rørdelene, som rørlegger Brønstad etterspurte nesten daglig.

Det var metervare av tau, av kreppapir, og der oppvartes fluefangere i hopetall. (De som ble trukket ut, og fluene satte seg fast i klisteret).

Vi tok imot kuskinn for salting og videre foredling. Saltingen og sammenlegging av skinnet, var en nøye prosess, og måtte gjøres ordentlig ellers råtnet hele greia bort før oppkjøperen kom og hentet stasen. Kan huske det luktet stramt av bilen han kjørte rundt med.

Men Sigfred (Ruud) var kyndig læremester og gutten måtte lære dette også, hvis man god handelsmann skulle bli.

Gass var å få kjøpt i (løs vekt), dvs. vi fylte opp de runde gassbeholdere folk kom med, fra en 30 – 40 liters lange beholder vi hadde hengende bak på lageret ute.

Det var isenkram av alle slag, hestesko, maling, glassruter, rør, rørdeler, spiker/skruer, støvler og regntøy. Det var rødsprit og white-sprit på 200 liters fat, som ble solgt på dunker folk hadde med. Tran i løs vekt selvfølgelig.

Nede i kjelleren var det også en egen koppe/glass og stentøyavdeling, samt gaver og leketøy. På ytterlageret, det under lageret oppe som huset kraftforet, var det heis fra kjeller og opp. Der nede ble det også skåret glass etter mål. Så gutten lærte faktisk den kunsten også.

Så var det på mellomlagret oppe et ganske innholdsrikt skap med medisiner hvor Hjørdis (Svarva) var bestyrer. Hun bestyrte også opp-skjærs maskinen som foredlet lange pølser, til opp-skjær av alle slag, som ble lagt i kjøledisken inne i butikken. Servelat, hestepølse, dansk salami og masse andre godsaker. Ost ble såret på samme maskin.

På torsdager var det vareutkjøring. Kunder ringte inn ordrer på dagtid, vi pakket og gjorde klar, og Reidar Karlsen stilte hver torsdag ettermiddag opp med varebilen og fikk bragt varene ut til kundene.

Og det dreide seg ikke bare om kolonialvarer, nei hadde en småbruker behov for en 50 kg. sekk kraftfor enten til kua, grisen eller hønene, ja så var det aldri nei i Reidar sin munn.

For kraftfor ja, jeg må nesten få nevne det litt spesifikk, samvirkelaget hadde lager av mange slags sekker kraftfor. Flere tonn ble omsatt hver måned av dette. (Det var jo ingen forsilo monter på gårdene rundt omkring enda. De begynte å komme først på midten av 70 tallet).

Da var det først å få det av lastebilen som fraktet varen fra Felleskjøpet i Steinkjer og over på tralla. Trille det inn, å få det stablet på lageret i høyder langt over hodehøyde.

Så hadde samvirkelaget stentøy og bestikk å låne ut. Til konfirmasjoner, brylluper og begravelser. Både kopper og kar, glass, tallerkener og kniver/gafler/skjeer. Dette var det Sigfred som var sjef for, og var meget nøye med.

Ble vi litt lei noen ganger, lurte vi oss ned i flatbrødbakeriet i kjelleren, og fikk «skjenningskreå» og en liten kopp kaffe til «baksterkjærringån» som dem ble kaldt. Skulle ha nevnt så uendelig mye mere fra gamle samvirkelaget, men dette får holde.

Fest, ungdomstid og lærdom

Fra det ene til det andre. Nå kommer det som ikke var så stor stas, men som sikkert flere enn meg har opplevd. Helga etter konfirmasjonen var det frilufts-fest «uttu» Sprova ved gamle fotballbanen.

Gutten, hadde på et eller annet vis fått tak i litt «sjænk». Dvs. tror det var «lånt» fra kråskapet skapet inne på stua til mor. Ikke var det kjøpa sprit heller. Nei det var nok foredlet på komfyren på kjøkkenet hjemme på Myra.

Cola hadde jeg også, så før jeg dro fra Myra om kvelden blandet jeg skvetten med sprit sammen med colaen. Var ikke så dreven på dette, og måtte gjøres i all hast, så ikke mor så det, da hadde det blitt baluba.

Jeg hadde avtalt å få sitte på hos noen fra Steinkjer, som skulle plukke meg opp på filialrampa. Vel ute av synsvinkelen og på snarveien gjennom åsen og til filialen ble det prøvesmakt på varene.

Var jo slettes ikke noe godt, men ned skulle det. En, to drammer til, så enda en, og før jeg nådde frem til filialen hadde halve colaflaska forsvunnet.

Og jeg som aldri hadde smakt sånt før. Nå var det godt å få sette seg ned på filialrampa, og gutten var om ikke drukken enda, så var han godt susa i hode.

Resten av kvelden kan summeres slik: De som kjørte, fikk meg på fest. Jeg sovnet på dørhella til klubbhuset litt unna (heldigvis) selve danseplatten og musikken, sammen med en annen av mine lesekammerater som led samme skjebne denne kvelden.

Vi var dritings begge to. Vakna ikke før festen var ferdig og bror til Joar Svarva, Ola kjørte meg hjem. Skjemtes, du og du som jeg skjemtes. Og snakk om, jeg fikk da vel endelig høre det på jobben mandagen etter. Det var som om alle (følte jeg) viste om mine bravader på frilufts-festen første helga etter jeg hadde blitt «voksen».

Men en ting kom det godt ut av dette da, jeg lærte ei lekse, og opptrådte aldri slik på noen fest senere.

Livet videre – minner, reiser og erfaring

For festet gjorde vi, Beitstad Samfunnshus og Asphaugen, Følling og noen ganger Jadarheim, var populære fest-steder på denne tiden. Malm også, senere oppi Stod.

Djangos, Sexteens, Aages og Mortens var populære danseband, og inngangspengene, jo trekroner og femti øre straks etter konfirmasjon, men gikk opp til 5 kroner allerede på høstparten i 1966.

Hvis jeg ikke husker helt feil, Prudence spilte minst to ganger i Beitstad Samfunnshus rundt 1969/1970.

St.Hansaften var det alltid fest på Hoøya. Mortens på danseplatten rett etter vi kom over, med stort bål ved siden av. Aksel (Moe) med trekkspillet på andre siden av stien utover mot «havet». Enkelte år var Håmmårshølmin arena for festen St.Hansaften.

Så hadde vi låvedanser, på sommeren når låvene var tomme for høy etter vinteren, ble det sopt og ryddet golv. På Rostad og på Inderberg «hos’n Ola» kan jeg huske det var dans. På Badegården var det vel også låvedans en gang.

Men da var ikke jeg hjemme i Beitstad. Og ikke minst, i slutten av februar/begynnelsen av mars ble det alltid arrangert karneval. Både oppi Følling, på Knausen, Jadarheim og på Asphaugen var det karneval. Og vi la ganske mye arbeid i å få ordnet de beste kostymene så ingen skulle se hvem vi var.

Klokken 24, først premieutdeling til den beste maskerte, så maskefall. Da hente det ofte at de som satt rundt om-kring og ikke var utkledd, men hadde gjettet hvem, fikk seg en overraskelse.

Festkulturen da. Jo litt annerledes den også i forhold til dagens kultur. For det første var det ikke innført dette med skjenkebevilling. Nei drikke måtte man ha med selv, på innerlomma. Da som nå var jo dette selvfølgelig ikke tillatt, og øl var ikke vanlig å drasse med seg på fest.

Når jeg skriver drasse med seg, kommer det inn et viktig moment dagens ungdommer ikke tenker over. For når jeg/vi var ungdommer hadde vi ikke biler vi kunne bruke til festkjøring. Ingen ungdommer hadde egen bil enda. Det kom senere, da vi var ca. 18 -19 år, da begynte enkelte av oss å kjøpe egne biler.

Fedrene kunne til nød kjøre avkommet på fest, men for det meste brukte vi sykkel eller vi gikk. Da kunne vi ikke drasse med oss øl, men en liten flaske på innerlomma var vanlig. På Myra hadde ikke far bli, så der sa det seg selv, poden måtte finne på løsninger selv for å komme seg av gårde.

Mobiltelefon var enda ikke oppfunnet. Så vi måtte avtale på forhånd hvor og når, tid og sted. Det hadde vært skøy og tatt fra dagens unge, telefonen for ei helg, og fått sett hvor hjelpes-løse de hadde blitt.

Beitstad Samfunnshus, bussen fra Malm og «karksalen», hvor det duftet så som så av hjemmelaget råvare. Legendariske opplevelser, mange av oss helt sikkert husker godt den dag i dag.

Drogs av noe slag var enda ikke vanlig, hver fall ikke på landsbygda, så det gikk på dårlig «heimbrent» utblanda i solo eller cola, hvis man ikke hadde kommet inn i tralten med kask i koppen.

Så skal sies, beitstadbygg og malmbygg «gjekk itj i lag». Det tok lissom fyr når bussen fra Malm (Mælm) kom, og det hendte ikke sjelden at et blått øye ble utdelt, eller ei skjorte ble revet sønder og sammen.

Ved alvorligere tilfeller, hvor kamphanene ikke ble enige, kom vaktmesteren og hivde dem ut, hvorpå de måtte fortsette kampen ute. Da var neseblod mere vanlig enn sjeldenhet, før slåsskjempene roet seg, gikk inn igjen, satte seg ned og drakk kark sammen.

Basta og ferdig med det. Aldri noen stygge episoder med slag og spark mot hode når noen lå nede.

Ellers dukket det opp et ganske pussig fenomen rundt ca.1965 -66. Svenske «raggere». De kjørte omkring i gamle biler med motorer som var trimmet, eller det var innsatt store motorer i små biler. Ombygde folkevogner var yndlingsbilene de fleste av dem brukte, og lydnivået var heller høyt. Vi hørte når di kom og når di dro.

Vi var vel litt redde for dem, men di gjorde aldri noe galt. Langhårete og slaskete i tøyet, ja vel, men det har det vel vært folk som har vært både før og etter dem.

Jådåren ungdomslag var et av mange ungdomslag i gamle Beitstad kommune. Her var det vanlig at når man var konfirmert kunne man begynne å gå på ungdomsmøter. Så også for mitt vedkommende.

Vi ny-konfirmantene hadde også en viktig funksjon. Det var vi som skulle være festkomite og stå for å arrangere juletrefest for barna på Jådåren andre juledag. Både underholdningen fra senen, nissebesøket og kjøkkentjenesten skulle vi stå for. Fin tradisjon forresten.

Om kvelden var det voksenfest vi ny-konfirmantene var festkomite for, og fikk være festdeltagere sammen med foreldregenerasjonen vår for første gang. Stor stas, og vi lærte fort hvem som var hvem, hva fest og festkultur angikk fra de «voksnes» side også.

Ungdomslaget hadde også en annen funksjon. Vi fikk lære oss organisatorisk arbeid, møtekultur og møteledelse. «Budstikka» gikk på omgang, og alle måtte skrive, for så å lese det opp på neste møte.

Noen fikk til og med reise ut og representere laget ved kurs og konferanser. Mye lærdom i det. Og ikke minst hadde vi temakvelder med sosialt samvær av forskjellig slag.

For og drifte laget måtte det til inntekter. Dette ble gjort ved at vi arrangerte dansefester på forskjellige steder. Både oppi Følling og på Asphaugen arrangerte Jådåren ungdomslag offentlige fester. Samt i Beitstad Samfunnshus.

Jetsan og Sten Henrix spilte bl.a. på disse festene. Av møteprotokollen kan jeg lese at på en av festene oppi Følling, ble det et netto overskudd på over 400 hundre kroner, noe møtereferenten betegnet som et godt resultat.

Hvilket år Beitstad guttemusikk endret navnet til Beitstad skolemusikk er jeg ikke sikker på, men at jeg var med langt opp i årsklassene husker jeg. Musikkstevner på Egge, i Levanger, Meråker, Steinkjer og Oslo bl.a., hvorpå de jeg husker best var stevnene i Oslo i 1964 og Bangsund i 1967.

Hvorfor, jo mine foreldre var med som voksenkontakter og vakter ved stevnet på Bangsund. Og noen jenter fra Steinkjer hadde haiket til Bangsund for å treffe meg. Og de hadde selvfølgelig møtt på mine foreldre da de skulle spørre etter gutten og hvor han var. Huff noe så flaut for en 16 åring.

Det gjeveste var nok Oslo og landsstevnet der i 1964. Vi hadde base på Årvoll skole sammen med bl.a. Steinkjer Skolekorps. Og tenk vi hadde inn-mars sammen med ca. 22000 andre korpsmusikanter på Bislett stadion hvor det på tribunen var stuet inn over 30000 tilhørere, noe som utgjorde ny verdensrekord ifølge Norges Musikkorps Forbunds historie.

Der ble bl.a. «Ja vi elsker» innspilt på plate. Jeg bruker å si at jeg har vært med på å spille inn en plate, men koordineringen var vel slik at vi i Beitstad ikke spilte akkurat under innspillingen av platen. Men at jeg slo på tromma noen ganger, gjør at jeg kan skryte av å ha vært med på plateinnspilling jeg også.

Turen til Oslo og rammen rundt det hele satte varige spor i en 13 år gammel gutt med kjempeunderholdning på Jordal Amfi lørdags kveld, og inn-marsjen på Bislett på søndag som høydepunktene på turen.

Vinterferier og påskeferier ble tilbrakt på Nordfjellet. Vi gikk på ski inn og ut fra Jenshusvatnet og Skjærsjøen. Traktorskyss fra bygda begynte å komme. Vi hadde ikke hytte, men på denne tiden var det vanlig å få låne hytte av folk som ikke brukte hyttene selv.

«Pongstu» var hovedbase for Røde kors etter hvert, men i vinterferiene og de første påskene var det ingen beredskap. Det var gaukrenn på Hals i regi av ungdomslaget på MeLa. Skigåing mellom hyttene, helst på nattens tid, i måneskinn med mye styr og leven da som nå.

Så kommer spørsmålet om vi festet, svaret er jepp, vi festet, du verden som vil festet. Trenger ikke flere kommentarer på det. Det rare var at både unge, som gamle på denne tiden kunne feste sammen uten å dømme hverandres handlinger oppe på fjellet.

Lundhytta ble for vårt vedkommende flittig besøkt da vi ( Hallgeir Modell og jeg) hadde fått et utrolig godt forhold til Astrid og Bernhard Lund. Senere et kjempebra samarbeide med Astrid hva revy og tekstskriving vedkom.

Kunne ha skrevet side opp og side ned om Astrid, samt om revyene og revygjengen vi hadde på Beitstad rundt 1970 -74, men det får vi heller komme tilbake til en annen gang.

På høstparten i 1967 reist gutten ut i den store verden. Til butikkjobb på Farstad Samvirkelag og hybeltilværelse på Romsdalskysten. 16 åringen var ikke høy i hatten da han sa farvel til mor på kjøkkentrappa, rusla gjennom skogen med en liten grå koffert i hånd og den gamle skoleranselen på ryggen.

For først å ta bussen til Steinkjer, videre med tog til Trondheim, hurtigruta fra Trondheim til Molde, så buss det siste stykke til Farstad. Da var snart to døgn gått, og gutten var uendelig langt unna både mor, mine venner og verdens navle Jådåren.

Hva lærte gutten ute i den store verden da? Jo to grunnleggende prinsipper jeg har tatt med meg opp gjennom årene og fått bruk for mang en gang. Selvstendigheten, jeg lærte meg å bli strukturert hva ryddighet angår bl.a.

Jeg lærte meg litt hobbykokkelering og ikke minst, selvdisiplin, jeg lærte meg bl.a. at søvn er nødvendig for å virke i hverdagen og for å komme seg opp om morgenen. Til å begynne med var nokk søvn en mangelvare hva hybellivet avstedkom, men etter hvert lærte poden å komme seg i seng så tidlig at dagen etter ble av det bedre slaget.

Ellers var det lite å bruke penger på der nede. Liten plass, og den lokale «kafeteriaen» var eneste samlings-sted for oss ungdommene. Det var fest på lokalet en gang pr. måned, bygdekino annenhver søndag, og bønnemøter i misjonshuset nesten hver kveld, uten at det fanget min interesse.

Til jul i 1967 var jeg så heldig å vinne titusenkroner i Det Norske pengelotteriet og var nesten millionær. Omregnet i dagens kroneverdi, tror jeg det tilsvarer over hundretusen. Det, sammen med at jeg sparte opp mye av lønnen, gjorde at jeg hadde godt om penger da jeg kom hjem året etter for å gå på skole.

Nå må jeg skryte litt, for hør her, jeg kjøpte meg stereo-anlegg, to – tre nye dresser, skinnjakke, mye andre klær og masse annet utstyr vi på Myra trengte. Og ikke minst skolebøker.

Året etter på vårparten 1969 kjøpte jeg bil. Kontant betaling, og enda hadde jeg noen kroner igjen på bok i banken. Snakk om.

Var en av de første ungdommene som hadde bil på Jådåren. Kjøpte en 1968modell Simca 1501 som var skadet i en krasj, som Magne Myrseth reparerte og satte i stand til jeg kjørte opp på min 18 års dag.

Snakk om, gutten var stolt som en hane, og ble en populær kar å ha med å gjøre, ikke minst når det lei mot helg og festkjøring.

Men det ble jeg jo fort lei av, Hallgeir og jeg hadde som regel andre planer og sjåfør ble innleid til festkjøringa. Mange fikk prøvd seg, men Tor Sandstad var den mest stabile og den som måtte kjøre oss både hit og dit og tilbake. At han ikke gikk lei, forstår jeg ikke den dag i dag.

Fartet mye rundt selv også da, og fikk sett mere av Nord-Trøndelag i bil, enn på en vanlig trampsykkel. Når det er sagt, langt opp i ungdommen syklet vi ofte til Steinkjer på kino og fotballkamper. Eller vi kunne komme på å sykle rundt Lømsen, rundt Sør-Beitstad eller rundt Sunnan og ned om By.

Det var ikke ofte jeg ba med mor på kino, men dette må jeg få med. En kveld uten å ha undersøkt hvilken film som gikk, ba den stolte bileier med mor på kino.

«Ker» som jeg var, ble det kjøpt sjokolade i kiosken, billett til oss begge, og klar for filmfremvisning. Hallgeir ante «urå», satt ved siden av og storskrattet og koste seg gløgg i hjæl, mens jeg sank lengre og lengre ned i stolen.

Dansk seng-kantfilm var hva mor fikk servert på lerretet. Uff å uff, snakk om å skjemmes på min mors vegne. Det ble med denne ene gangen hva kino og mor angikk.

Sommerferier. Nei så langt tilbake jeg kan huske, dro vi på Myra aldri på sommerferie. Hadde vel en naturlig årsak i at far ikke hadde bil, men sommerferier var ikke vanlig for andre folk i bygda heller enda. Og sydenturer, aldri på tale, ble ikke snakket om og ikke tenkt tanken engang.

Det var vel med min generasjon, da vi begynte å få unger, og etter hvert bedre råd, at sommerferier og campingturer begynte å komme. Sydenturer også, hvor tobakksrøyk og lukt forpestet hele flyet og enkelte fikk for mye å drikke om bord, og slo seg vrang på vei ned til Sydens land.

Så kommer det ingen av oss har lyst til å dele med andre. Kjærlighets-livet, følelsene, tankene og opplevelsene det medførte, både i barndommen, ungdommen og senere opp gjennom livet. Det er ting vi alle vil holde for oss selv både på godt og vondt.

Og våre innerste tanker, ja de deler vi aldri med noen. Så denne tematikken lar vi ligge.

Kunne ha fortsatt og fortsatt med minner jeg har fra min ungdom, men her må jeg slutte av.

Håper dere likte min historie også denne gang.