Oppveksten på Myra

Håper Dere vil sette pris på det jeg husker fra mine barneår. Kunne ha skrevet en liten bok om disse årene, men skal prøve å selektere ned så det blir ei fortelling på bare noen sider.

Jeg hadde en trygg og god oppvekst på «Myra» sammen med mine foreldre og 4 brødre. Mine brødre var for så vidt mye eldre enn meg, så de hadde flyttet ut da jeg begynner å huske fra min barndom/oppvekst.

«Myra» var for og betegne plassen rett, småbruket Nyland mine foreldre hadde bygd opp som nybrott fra tidlig 1930 år, men på folkemunne altså bare «Myra».

---

Skole og barndom

På denne tiden av historien var ikke ordet ADHD oppfunnet. Vertfall ingen rundt oss var klassifisert i den retningen. Ordet mobbing var heller ikke i vårt vokabular, selv om vi praktiserte kunsten uten å vite at det var mobbing vi drev med.

Jeg ble for eksempel mobbet på skolen pga. at jeg hadde problemer med dobbel-konsonantene og at jeg leste dårlig. Ikke av noen elever, men av en lærer. Ja dere ser rett.

På den andre siden var jeg en mobber selv også, da jeg/vi mobbet ei av jentene i klassen vår noe helt forferdelig. Noe jeg i dag tar sterk avstand fra, og har bedt henne om unnskyldning for.

---

Arbeid og hverdagsliv

Min far var ute på anlegg og lå borte hele uken så det var bare i helgene han var hjemme.

Min mor måtte ta seg av hjemmets plikter som å melke 2 kuer, få levert melkespann til melkerampen 1,5 km unna både sommer og vinter. I finvær som i ruskevær og storm.

Hun måtte mate høns, gris og hest, når det var vi som hadde hesten på stallen. (Delte hest med onkelen min, så det var hipp som happ hvor den sto på stall)

Hun hadde potet, gulrot og kålåker å ta vare på og jeg husker også at det var hun og jeg som kjørte inn høy når det var tørt.

Opp mot jul ble kjøkkenet på Myra omgjort til bakeri og både potetlefser, flatbrød og skjenning ble produsert i stor skala. Joda mor hadde mere enn nok å henge fingrene i ho.

Om ikke det var nok, dro hun rundt i bygda og kokkelerte både i bryllup, konfirmasjoner og begravelser. Og ikke minst, hun hadde hatt 4 unger og oppdra, og nå en vilter guttunge som skulle oppdras sånn noenlunde han også. Men jeg bruker å si, det ble da folk av meg også.

Så hadde vi gris som skulle slaktes til jul. Faste ritualer hver gang, bålpanne midt på gårdsplassen, far opp i grålysningen for å tenne bål og varme opp vann til slakter Søren kom.

Som på så mange andre plasser i bygda, hadde vi enda ikke bad og vaskerom, så helgevasken ble tatt i en stor vaskebalje framfor ovnen på kjøkkenet. Og vaskemaskin? Ikke oppfunnet.

Klosett, hadde vi heller ikke, utedo med to seter i uthuset var tingen, så ble det montert opp et lite sete da jeg kom til.

Bad ble vel innredet i gammelstua rundt 1959 -60, men klosett, ikke før ny stue ble bygd i 1972.

---

Fritid, musikk og opplevelser

TV kom i 1963 på Myra tror jeg, og bare en radio hadde vi og den sto på en hylle på kjøkkenet.

Kvar lørdag ettermiddag/kveld satt jeg og hørte på barnetimen med en stor spisspose hele peanøtter kjøpt på butikken for 25 øre viss vi hadde råd.

Fritidsproblemer, nei det hadde vi slettes ikke. Så langt derifra.

På sommertid fotball, mye fotball og ugraslugging i gulrot og kålåker.

Fotball – treninger og kamper minst 2 ganger pr. uke. Så med musikkøvelsene i tillegg, var det å sykle nedpå Veldemelen 3-4 ganger pr. uke ikke uvanlig. En distanse på 6 – 7 kilometer en vei.

Spilte «lisstromme» i Beitstad Guttemusikk, og intense øvelser på viners tid, ga gevinst i å få være med å spille 1 og 17 mai, og stevner på forskjellige plasser på sommers tid.

Gutten fikk sågar oppleve å få være med til landsstevne nede i Oslo. Årvoll skole som base for overnatting for oss fra Beitstad sammen med Steinkjer skolekorps. Opplevelser som sitter spikret enda snart sytti år etter.

---

Trommen og reisen

«Lisstrommen» ja, må få nevne litt om hvordan jeg fikk tatt over den. Fikk beskjed om at trommen jeg skulle overta, befant seg borte i Røsegg-grenda, til Odd Jørgen Rye.

Dagen opprant med fint vær, jeg hadde i mange dager gått med store forventninger og gledet meg til å få trommen i hus.

Nå var dagen endelig kommet. Tidlig oppe, vasskjemmet hår, kortbukse i finværet, jo 10 åringen var spent.

Satt på melkebilen fra melkerampa borti «Håggån» og bort til Rye-gården, med Torstein Grande som sjåfør.

Satt bak på platten sammen med melkespannene, og tok samme vei hjem igjen når Grande returnerte fra Steinkjer med tomme spann.

En ting til som sitter som spikret oppe i hode, og som jeg er minnet på mang en gang, var da jeg etter å ha sagt takk for skyssen til Grande, monterte på meg tromma ved melkerampa, og skulle marsjere hjem til Myra.

En så stolt guttunge skal man vel lete lenge etter, som strakts satte i gang sine musikalske ferdigheter, og lot som om han ikke så onkel Søren som sto ute på trappa bare noen få meter unna, i det han marsjerte forbi gårdstunet hans.

At tante Anna, også kom ut og spekulerte på hvilken støykilde hun hadde hørt, så ikke ut til å affisere guttepjokken som stolt og ufortørnet bare marsjerte videre.

Vinter, lek og bygdeliv

Musikkøvelsene var på gamle Veldeskolen, og på vinters tid i snø og blåst, var det ikke mulig og sykle. Så da var det ned og opp «Bakkan». Ofte en dryg tur å ta for en liten guttunge.

Men øve måtte vi, heldigvis fikk jeg satt igjen tromma på skolen, så jeg slapp å drasse på den hver gang. Litt bedre ble det da Marit Bergsmo begynte i musikken, da var vi to som gikk sammen og hadde selskap i hverandre.

Badet gjorde vi ungene da som nå. Men vi var vel litt mere oppfinnsomme enn dagens unger er, som tror at badeanlegget på Dampsaga er eneste alternativ.

Var vi ikke nede på Tørre og badet «på floa» som vi sa, var vi nede i Støla og Moldelva eller oppe i Westerhus-vannet.

Borte i «Svarvashåggån» sto det før et skytterhus hvor «gammeLkaiLLa’n spælt» poker. Der kunne det til tider gå hardt for seg, når never ble slått i bordet i vrede over tapte potter.

Vi ungene fikk av våre forelde klar beskjed om å holde oss unna mens gammelkara spilte, da det etter sigende ofte ble servert drikke der vi ungene ikke hadde godt av å se eller høre om.

Men straks de var ferdige, var vi ungene der. For både bord og golv var spikret sammen av tynt materiale med mye luft imellom så det var ofte det falt penger ned og under huset som sto på stylter. Var alltid noen øre og finne når et sånt pokerlag var ferdig.

Borti «Svarvashåggån» var det også foruten postkasser og den nevnte melkerampe, to garasjer for biler tilhørende Berg og Kolberg.

Lia opp til disse to gårdene var på vinters tid vanskelig å komme opp med bil, da den enda ikke var benket ut, og var til tider kronglete og glatt. Piggdekk var jo enda ikke oppfunnet, så kjettinger var eneste mulighet. Var ikke kjettingene påmontert var det å parkere bilen for natten inne i disse to garasjene.

Svarvashåggån ja, har ikke tall på dager/kvelder rattkjelken fikk suse ned der. På de beste dagene når det var isglatt kunne vi kjøre kjelkene langt nedover Inderbergmyrene.

Før jeg forlater Svarvashåggån må jeg ta med skytterbanen som ble etablert der på starten av 1960 tallet. Masse stevner, mye folk og vi fremvokstringene som skivemarkører på 100 metergrava er det jeg husker med glede fra denne tiden.

Søndag, lek og fellesskap

Og ikke minst, på søndags forremiddag gikk en del av oss på søndagsskole hos gamle fru Sandstad. Gullstjerne i boka + sjablonger opphengt på filt-lerret fortalte oss om både Jesu fødsel og virke her på jord.

«Kan dere sitte stille og konsentrere dere litt, ellers lærer dere ingen ting», syns jeg hører fru Sandstad litt oppgitt predikerer for oss barna enda.

Ellers på søndager når folk hadde fri, ble det kastet på stikka. Stenekorsen var som regel samlingsstedet for det på Nord/Øst-Jådåren.

Skal ikke forklare så mye om spillet, annet enn at det ble satt opp en pinne, og den som kom nærmest, fikk gevinsten.

Eller vi kastet på døden og livet. Det ble risset opp en rektangulær firkant, med en strek rett over på midten. Øvre del, var døden, den som traff oppe i det felte,fikk ikke være med å dele potten.

Traff du livet (nederste del) var du med å dele potten. Den som kom nærmest streken fikk riste pengene inne i neven først, og fikk bestemme om han ville ha krone eller mynt, bilde av konge var konge, på den andre siden mynt.

Det ble som regel brukt 5 øringer til denne aktiviteten. De var store og litt tunge og passet utmerket til formålet.

Vinterliv, skole og bygda

Krokettbaner fantes det også mange av. På Nord/Øst-Jådåren en ved Einar Saugestads hus. En annen på haugen like ved hvor Solfrid og Erling Stene bodde, og en tredje oppe på Bratberg-åsen.

Oppe på kvistloftet til Hilmar Stene, far til Jorunn, Tor-Odd Rolf og Marit, utspant det seg mang en fotballkamp mellom Rolf og meg når vinteren satte inn. I flere år holdt vi det gående.

Med garn-nøste som ball hadde vi flere hundre timer med kamper først til 10 mål. Rolf var jo så mye bedre enn meg, men lot meg vinne noen ganger så jeg ikke gikk lei. Og mang ei «kaksjive» ble fortært når Reidun kom opp og mente guttene måtte ha en pust i bakken og litt næring innabords før de spilte videre.

Ellers på vinters tid ski og atter ski. Det gikk skiløyper over alt. «Skieittå» som vi sa. Kolberg lia var en yndet plass for skileik. Ellers var det hoppbakker mange plasser.

Hamsåsen, Hårråbakken, Aunbakken, Tangenbakken og ikke minst var det Bjørklibergrenn hver vinter.

Med Arvid Ulven, Gaute Fossli og Andras Westerhus som primus motorer. Noe vi ungene gledet oss til, ikke minst premieutdelingen i Jadarheim.

Noe jeg enda den dag i dag undrer meg litt på, er hvordan disse tre herrer finansierte premiene vi ungene fikk. Sølvskjeer, ofte ganske store, og premier til de aller fleste. Kan ikke huske vi betalte noen startkontigent, så den måtte være ren snillisme og ideologi. Takk til dokk.

Skolegang og utvikling

Skolegangen da, startet på Beitstad Sentralskole i 1958. Klassen besto av 25 stk. 20 gutter og 5 jenter. Med Inga Melgård som kyndig, stødig og ikke minst snill lærerinne fra første til fjerde klasse.

Skoledagen fra halv ni til 1 de første fire årene, med undervisning mandag, onsdag, fredag en uke. Tirsdag, torsdag, lørdag den neste uken.

Om morgenen kom bussen til Ivar Seem og hentet oss. Husker Åge Hammer som sjåfør utenom Ivar selv.

Gamle Ole Seem kom og kjørte oss ungene fra Jådåren hjem etter endt skoledag kl.13 de første tre årene, for enda hadde vi ungene i småskolen som det ble sagt, ikke full dag.

I sin nye 1958 modell Volvo PV445 duett, uten seter bak, ble vi ungene lastet inn, og satt hulter i bulter i varerommet uten sikkerhetsseler, for sikkerhetsseler var IKKE oppfunnet enda.

Veistellet var heller ikke så mye å skrive hjem om…

Helt til slutt:

Buhunden Fia må jeg nevne, hun var en del av min oppvekst på «Myra». Hun var der da jeg ble født, og kom ikke bort før jeg var ca. 8 – 9 år. En trist dag i en ung gutts liv, hvorpå jeg gråt mine modige tårer da hun ble tatt av dage.

Slik kunne jeg ha fortsatt med historier i lange baner, men må slutte av her for denne gangen. Neste gang kommer historien om ungdomstiden og hva det medførte.